Malphite

Malphite ble ikke så mye født som splittet bort. Han startet som en tjener-skår av Monolitten, en utenomjordisk obelisk, med oppgave å øse sin enorme elementære kraft inn i å holde dette større vesenet intakt så lenge han kunne. Han mislyktes i den ene oppgaven, og sviket tok fra ham alt han hadde kjent. Som en tank som like godt kan holde topplanen eller midten av jungelen, møter han hver kamp slik han en gang møtte sin gamle plikt: som noe han skal komme seg gjennom, ikke noe han skal nyte.

Da Monolitten endelig ble ødelagt, Malphite var det eneste fragmentet som fortsatt sto. Det var en slutt han aldri hadde forutsett og ennå ikke fullt ut har forsont seg med. Han står igjen med en ramme av levende stein og et formål som ikke lenger har noe å beskytte. Runeterra’s innbyggere virker for ham myke og i evig forandring på måter hans obelisk aldri var, og mye av hans tilværelse går med til å bære det gapet mens han prøver å finne ut hva en skår uten en helhet å tilhøre skal gjøre nå.

Kampstilen hans føles som et forsøk på å skape orden i en verden som stadig gjør motstand. Ground Slam straffer alle som står for nær ved å sende ut en sjokkbølge hvis styrke avhenger av hans egen panser. Seismic Shard trekker til seg fiender som prøver å trekke seg unna, og Thunderclap gjør en kjede av grunnangrepene hans om til rullende etterskjelv. Unstoppable Force, ultimaten hans, slynger ham kroppen først inn i en mengde: rett på sak, besluttsomt og omtrent så langt fra tålmodige forhandlinger som et vesen av stein kan komme. Likevel har han funnet en merkelig form for kameratskap i Ixtaljungel, der han møter jegere som Rengar og Nidalee, som hver og en kjenner ensomhet fra et helt annet ståsted. Andre vandrere i samme jungel, Qiyana blant dem, betrakt Ixtal’s ensomhet som sitt eget territorium; Malphite ser fortsatt på det som rett og slett stedet der han tilfeldigvis landet.