Ivern

Runeterra har sin andel av vesener som ikke helt er menneskelige, og Ivern Bramblefoot er en av dem. Delvis mann, delvis tre, krysser han villmarken slik en lokal innbygger krysser sitt eget nabolag, og finner verdi i hver kratt og hulning i stedet for bare å passere gjennom. Folk kaller ham Green Father fordi han tar seg av skogene han vandrer i, og han forlater dem rikere og merkeligere enn de var før.

Det han vet, er den typen kunnskap de fleste champions aldri tenker på å lære: hvilken vinranke som vil samarbeide, hvilket skapning som står i gjeld til ham, hvilken sommerfugl man kan stole på til å bære en beskjed fra én lund til en annen. Han har vennskap med plantene, fuglene og insektene spredt over Freljord og lenger unna, og når reisende kommer for å be om råd, pleier han å sende dem av sted mer forvirret enn klokere. Han er ikke direkte fiendtlig. Han holder bare sin egen tid og resonnerer etter skogens regler, ikke etter våre.

Kampen hans følger samme tankegang. Rootcaller fremkaller ranker som fanger et mål så allierte kan storme inn og gjøre jobben, mens Brushmaker forvandler flekker med underskog til skjulte feller som gjør ekstra skade på alle som tråkker inn i dem. Triggerseed sprer hans beskyttende side til en følgesvenn, og pakker dem inn i et skjold som skader enhver angriper som lar dem være i fred. Når en kamp trenger mer muskler, tilkaller han Daisy, en Sentinel så tett bundet til ham at hun følger ordrene hans i kamp. Ivern er aldri ute etter å erobre noe. Han pleier det som er rundt ham, og skogen er både der han bor og det han kjemper for.

Mekanisk sett Ivern spilles som en support som like gjerne kan spilles i midtbanen, og bruker mana som de fleste andre trollmenn, selv om ikke mye annet ved ham ser ut som en standard magiker. Hans passive, Friend of the Forest, betyr at han aldri kjemper mot ikke-episke jungelmonstre, så i stedet for å rydde leirer som enhver annen jungler dyrker han magiske lunder der. Hvis lundene får stå i fred lenge nok, slipper de monsteret inni løs for godt, nok en liten vennlig handling fra en champion som ikke kan forlate en villmark i dårligere stand enn han fant den.