Freljord

Ingen har noensinne blitt den eneste anerkjente lederen av dette frosne landet, og været ser ut til å passe den ordningen. Sejuani, Nordens Raseri, stormer rett mot alt som truer folket hennes, mens Ashe, Frostbueskytteren, venter med tålmodighet og en pil som sjelden bommer. Ingen av metodene har samlet stammene i dette landet, og ingen av dem virker klare til å presse hardere.

Flere av regionens krigere møter kulden med ren utholdenhet i stedet for taktikk. Olaf, Berserkeren, håndterer et slagmark slik andre håndterer et koselig måltid. Tryndamere, Barbarkongen, har vært gjennom så mye at lite fortsatt tar ham på sengen. Volibear, den ubøyelige stormen, og Trundle, trollkongen, møter det samme presset på mindre menneskelige måter, og hver forsvarer territorium gjennom ren utholdenhet. Braum, kjent som hjertet i Freljord, er det sjeldne unntaket: styrken hans tjener stort sett til å beskytte dem rundt ham snarere enn å skaffe ham noe selv.

Under stammene folk kan se, sies eldre krefter å røre seg. Tre skikkelser føles mer som legender enn som noen hersker som fortsatt lever:

• Anivia, kryoføniksen, noe som dør og reiser seg igjen i stedet for bare å leve ut ett liv
• Lissandra, isheksen, hvis grep om regionens eldste magi har overlevd hver stamme som forsøkte å utfordre det
• Ornn, Ilden under fjellet, en smedgud som foretrekker å holde seg utenfor syne med mindre noen gir ham grunn til å tre frem

Braum s skjold og Volibear s storm tilhører ingen enkelt stamme, som er en del av grunnen til at ingen av dem noensinne har blitt fullt ut krevd av én. Denne motstanden mot eierskap dukker opp hos mange av landets merkeligere championer også: her går belønningen gjerne til den som holder ut på egne premisser, snarere enn til den som sverger troskap først, enten det betyr å overleve en kamp som aldri tar slutt eller å overleve hver rival som forsøkte samme krav før dem.

Fanget mellom stammene som kjemper på overflaten og det som urolig beveger seg under den, har dette frosne landet aldri trengt utenforstående for å gjøre vintrene sine enda hardere.