Jax

Jax lar sjelden en spydighet gå til spille, og han håndterer sarkasme like lett som han håndterer hvilken som helst merkelig formet klinge eller stav han tilfeldigvis bærer. Når han i det hele tatt blir nedtegnet riktig, fremstår han som den siste kjente våpenmesteren fra Icathia, en by som overlever i en form ingen ville ønske å besøke.

Icathia førte til sin egen undergang. Folket grep etter makt de ikke forsto og sprakk opp en port for Void. Jax og de få som overlevde den feilen, sverget senere, stille, å beskytte de fragmentene av verden som var igjen. Det løftet har holdt ham på veien langt lenger enn et enkelt liv burde vare.

Magi vender tilbake til Runeterra, og den eldgamle faren Icathia når den først slippes løs, våkner sammen med den. Jax ser på dette mindre som en krise og mer som en sjanse til å måle folk. Med den siste gnisten av hjemlandets lys bærer han med seg, vandrer han landet rundt og dømmer hver kjemper han møter etter ett spørsmål: vil de holde stand ved siden av ham når det gjelder?

Kampstilen hans samsvarer med den selvsikkerheten. Ubarmhjertig Angrep bygger opp angrepsfart med hvert påfølgende treff, Sprangangrep hopper til en hvilken som helst enhet, allierte eller fiender, og Forsterkning lader hans neste angrep med ekstra kraft. Motangrep lar ham ta imot en salve av angrep før han bedøver alle i nærheten, og ultimatet hans, Stormester i Våpen, legger til ekstra magisk skade på hvert tredje slag og styrker viljen hans midt i kampen. Settet passer for noen som har overlevd fallet av sin egen verden og ser liten grunn til å holde igjen nå.

Jax spilles som en topplane-fighter som går på mana i stedet for energi eller raseri, noe som virker i strid med en våpenmester som har lite til overs for konvensjoner. Det gapet mellom det som driver evnene hans og hvordan han faktisk kjemper, gjennom nådeløse påfølgende slag, er en stor grunn til at han er så vanskelig å planlegge mot.