Lux

Å vokse opp og skjule en forbudt gave

I Demacia, blir magi sett på med mistenksomhet, og Luxanna Crownguard lærte tidlig at lyset hun kunne bøye var noe hun måtte skjule. Evnen kom lett; frykten som fulgte den kom like lett. Hvis hun ble avslørt, ville hun bli forvist, og familiens adelige status ville falle med henne. I årevis var det å holde seg skjult mindre et valg enn den ene planen som holdt henne i live. Håp, snarere enn forsiktighet, er det som til slutt dyttet henne forbi det.

Det familien hennes fortsatt ikke helt har oppdaget

Lux ga aldri helt opp å skjule kraften sin. I stedet ble hun dyktig til å bruke den diskret, i tjeneste for et kongerike som sannsynligvis ville vende seg mot henne i det øyeblikket det forsto den fulle utstrekningen av evnene hennes. Broren hennes Garen holder seg nær henne til tross for alle tingene ingen av dem sier, mens båndet hennes til Sylas er betydelig mer innfløkt, forankret i samme slags magidrevne forfølgelse Lux har brukt hele livet på å unngå. Evnesettet hennes gjenspeiler denne tosidigheten. Light Binding kan fange et par fiender med én kule, Prismatic Barrier skjermer henne på vei ut og igjen på vei tilbake, og Lucent Singularity fungerer like godt til å speide som til å utløse en eksplosiv felle. Den passive evnen hennes, Illumination, belønner tilbakeholdenhet: et markert mål tar bonusskade fra et oppfølgingsangrep, omtrent som en hemmelighet som før eller siden innhenter deg. Final Spark, den ultimate evnen hennes, gir en varselstråle før den egentlige eksplosjonen, et sjeldent øyeblikk der Lux velger å ikke skjule det som kommer. Den fleksibiliteten vises i hvordan hun spilles, siden hun er like hjemme med å holde mid lane alene som med å støtte ved siden av allierte som Jarvan IV, en annen demacianer som på sin egen måte har forholdt seg til kongedømmets strenge forventninger. Mana driver alt dette, og den brukes med omtanke av noen som i årevis har lært å holde seg utenfor syne.