Demacia

Over hele dette kongeriket priser statuer disiplin, ære og en enkelt lov som angivelig binder hver borger likt. Likevel Demacia’s fortid fortsetter å produsere nettopp det loven var ment å stenge ute. Den rådende doktrinen ser på magi som en uforutsigbar fare, noe som skal registreres, tøyles eller utryddes helt, og soldatene som fører denne politikken stopper sjelden opp for å spørre hvorfor ordren finnes.

Garen, kalt Styrken av Demacia, legemliggjør denne doktrinen i menneskelig form: stødig, fysisk dominerende, fortrolig med en klinge fordi en klinge aldri stiller pinlige spørsmål. Hans søster Lux, Lysets Frue, skjulte i ungdommen sin et talent for lysmagi i den husholdningen som mest sannsynlig ville straffe henne for det. Hun tjente kronen mens hun skjulte nettopp den delen av seg selv som kronen var bygget for å frykte. Sylas, den Ubundne, vokste opp i den motsatte enden av den samme frykten. Innesperret som barn for en kraft han aldri ba om, brøt han seg ut og satte seg fore å bruke Demacia’s egne kontrollverktøy mot kongeriket.

De mer tradisjonelle skikkelsene i Demacia bærer idealene videre med langt mindre spenning. Jarvan IV, Eksempelet av Demacia, holder seg selv til den samme kodeksen han forventer av hver soldat som tjener under ham. Xin Zhao, Seneschalen av Demacia, beskytter kongefamilien fordi han føler at en gjeld fortsatt står ubetalt, ikke på grunn av noe skrevet løfte. Quinn, Demacia’s Vinger, speider etter trusler som kommer fra utenfor kartet, mens Poppy, Hammerens Vokter, vokter en legende som få fortsatt tror er sann.

Jevn Demacia’s unntak er ikke enige med hverandre. Galio, en steinvokter smidd av eldgammel magi for å bekjempe eldgammel magi, er en selvmotsigelse kongeriket helst vil la ligge. Morgana og dommeren Kayle kjempet en gang på samme side før de skilte lag over hva rettferdighet var villig til å koste, og ingen av dem har helt sluppet taket i det bruddet. Fiora håndterer sine tvister gjennom det formelle ritualet med enkeltkamp, mens Vayne avgjør sine alene, om natten, med langt mindre formalitet. Ingenting av dette vises på statuene. Demacia holder sammen ikke fordi magi er fraværende, men på grunn av en lang og urolig forståelse av hvor mye av det kongeriket kan tillate seg å anerkjenne.