Talon

Gatene i Noxus, ikke noen formell skolegang, formet hvordan Talon kamper, og gatene var aldri nådige med det.

Lenge før han gjorde seg fortjent til et navn verdt å frykte, var han et barn som stjal, sloss og drepte bare for å overleve i imperiets bakgater. En slik barndom ga ham ingen smak for åpen kamp. Talon slår til fra skyggene og forsvinner før en alarm kan gå, en ferdighet som vekket Du Couteau-familiens interesse og sikret ham en plass under deres banner. Nå tjener han Noxus direkte, sporer fiendtlige befalshavere og champions og gjør opp med enhver noxianer som har gjort herrene sine sinte. Det passer et imperium som mener at all styrke, også den stille, fortjener en plass på toppen.

Bygget som Assassin for midtlinjen og drevet av Mana, leser kitet hans som en oppgaveliste. Noxiansk diplomati skyter ham fremover med et hopp, etterfulgt av et stikk som treffer hardt på nært hold. Rake slenger en vifte av dolker utover og drar dem tilbake over de samme målene; returen treffer hardere og bremser alle den rammer. Assassin’s Path er hans signatur-snarvei, som lar ham hoppe over murer og strukturer med kort ventetid, men terrenget han krysser blir ubrukelig for ham en stund etterpå. Shadow Assault, hans ultimate, sprer knivblader rundt seg mens han blir usynlig, og kaller dem så tilbake til stedet han dukker opp igjen, og fokuserer skaden på det punktet så snart han trer frem igjen. Blade’s End binder det sammen passivt: hvert treff stabler Sår på målet, og den tredje stabelen gjør neste angrep til en kraftig blødning. Rivaler som Cassiopeia og Ambessa kjenner ham mest som navnet knyttet til en kropp som allerede ligger på bakken, akkurat det ryktet Noxus ønsket at han skulle bære.