Noxus belønner dem som vinner åpne konkurranser om styrke og ambisjon, men en god del av dens virkelige makt opererer utenfor syne. Den Black Rose arbeider under den synlige stigen: et skjult fellesskap av magikere som driver med blodmagi, utpressing og stille innflytelse i stedet for åpen kamp. Fra rom som ingen folketelling registrerer og ingen rivaliserende fraksjon kan kartlegge fullt ut, styrer de beslutninger. Deres lojalitet går til hverandre lenge før den går til noen general eller guvernør.
Den forskjellen veier tungt i et imperium som godtar nesten enhver vei til fremgang, forutsatt at den leverer resultater. En person som er dyktig nok, klatrer uansett hvordan de kom dit, og Black Rose har funnet ut hvor løst den regelen håndheves. Darius, hånden til Noxus, og Ambessa, krigens matriark, representerer den typen evne som paraderes gjennom gatene etter en seier. Et hemmelig samfunn er derimot avhengig av et mer subtilt talent: tålmodighet, villedning og innflytelse som holdes i reserve i årevis om det skulle bli nødvendig.
Imperiets galleri av magikere og intrigemakere viser hvor mye rom denne mer subtile makten har til å virke usett. LeBlanc, Bedrageren, og Cassiopeia, hvis selve tittel fremkaller en slangens omfavnelse, peker begge mot en Noxus der identitet og lojalitet kan skifte like lett som enhver trylleformel som omformer dem. Katarina, Den Onde Klingen, illustrerer hvor lett attentat og politikk flyter sammen i en hoffkrets så hensynsløs, og Annie, Det Mørke Barnet, viser at selv utrent, ukontrollert makt finner en rolle i imperiets maskineri, enten den rollen er ønsket eller ikke.
Den Black Rose er ingen rivaliserende trone. Den kommanderer ingen hærer og krever ingen plass direkte, og den har aldri hatt grunn til det. Dens rekkevidde går gjennom rommene mellom Noxus sine høylytte ambisjoner, en påminnelse om at et imperium så opptatt av synlig styrke fortsatt etterlater rikelig med skygge for noe stillere å vokse uforstyrret.