Noxus setter aldri hele imperiet i én herskers hender. Dets styrende råd, Trifarix, hviler på tre egenskaper imperiet verdsetter i varierende grad: visjon, makt og list. Selv den sterkeste trone kunne ikke personifisere alle tre på egen hånd, og Noxus la den forestillingen fra seg for lenge siden. Å dele makten mellom tre seter var mindre en innrømmelse enn en ærlig gjenspeiling av hvordan imperiet faktisk fungerer.
Makt
Darius, hånden til Noxus, og Ambessa, krigens matriarke, står som de tydeligste eksemplene på styrke som ren kraft, den sorten som avgjør slag på slagmarken og ikke krever at et råd godkjenner det etterpå. Deres stilling hviler på seire enhver soldat kan vitne om på nært hold.
Listighet
LeBlanc, Bedrageren, og Katarina, Den Onde Klingen, representerer motsatt syn med like stor tyngde: en kniv i skyggene eller en godt plassert løgn kan vinne kampanjer som en åpent marsjerende hær aldri kunne. Cassiopeia passer sammen med dem, ettersom tittelen hennes handler om å omslutte en fiende i stedet for å møte dem direkte, en helt annen måte å lukke avstanden på.
Rådets innsats
I stedet for å samle autoritet på ett sted, Trifarix satser på at Noxus holder bedre sammen når makten er fordelt blant rivaler enn når en enkelt ambisiøs skikkelse kommanderer alt. Draven, den Strålende Bøddelen, og Kled, den Gretne Ridderen, viser hvor mye rom denne satsingen gir for personlig ambisjon utenfor rådssalen. Imperiet belønner med andre ord enestående styrke der den enn dukker opp, i stedet for å kanalisere all styrke gjennom tre faste seter.
Om denne ordningen utgjør stabilitet eller tre ambisjoner holdt i konstant, urolig balanse, er noe Noxus har aldri løst, og dens lange historie med intern strid tyder på at den ikke har planer om det. Én trone kunne ha gitt et ryddigere svar, men likevel Noxus har sjelden foretrukket ryddige svar fremfor praktiske.