Hecarim

Hecarim’ liv før Ruination spiller knapt noen rolle nå. Han red en gang som ridder av de Velsignede Øyene, helt til disse øyene sank ned i skygge. Den samme ødeleggende kraften som slukte landet, grep også ham, kavaleriet hans og hver ridedyr som galopperte ved siden av ham. Det som kom ut, var ikke lenger en ridder, men en spøkelsesaktig blanding av rytter og ridedyr, fanget i en skjebne ingen av dem hadde bedt om.

Den skjebnen er enkel og tar aldri slutt: å tråkke ned de levende. Hver gang den svarte tåken brer seg over Shadow Isles og forbi dem, Hecarim leder an. Beretningene er enige om at han ikke gjør det motvillig. Han nyter drapet, maler ned alt som står i veien under pansrede hover som aldri slutter å bevege seg.

Hver evne i kittet hans avhenger av fart. Rampage treffer alt i nærheten, og jo flere mål det treffer, desto billigere blir det og desto hardere treffer det. Devastating Charge får mer fart jo lenger han løper, slik at han kan kjøre rett gjennom enheter før det avsluttes med et rekylstøt der kraften øker med distansen han har dekket. Passiven hans, Warpath, gjør den ekstra farten direkte om til angrepsskade, så jo raskere han beveger seg, desto kraftigere slår han til. Spirit of Dread koster ham en del av sin egen helse for å suge helse fra nærliggende fiender, en rettferdig handel for noen som sjelden har råd til å stoppe. Ultimaten hans, Onslaught of Shadows, kaller tilbake de spektrale restene av hans tidligere kavaleri for et siste angrep, og avsluttes med en sjokkbølge som driver overlevende på panisk flukt i stedet for kamp.

Få champions fra øyene viser så åpent hvor mye deres tidligere liv har forandret seg som Hecarim. Han var en ridder som mistet alt til Ruination og fortsatte å ri likevel, bare ikke lenger for noen som fortsatt lever. Han kjemper i top lane som en Fighter-Tank, drevet av mana i stedet for noen levende ressurs, noe som passer en kriger for hvem døden aldri egentlig satte en stopper for ferden.