Shadow Isles

Ingenting her avsluttes pent. Katastrofen som skapte denne øygruppen ble født av sorg, og århundrer etter at tåken kom og nektet alle en skikkelig død, utgjør sorgen fortsatt mye av det øyboerne er.

Viego, den ruinerte kongen, er der historien begynner. Han ville ikke godta dronningens død, og den nektelsen løste ut forbannelsen som slukte hele kongedømmet hans, ham selv inkludert. Han vandrer fortsatt gjennom tåken på jakt etter en kvinne han aldri vil nå. Thresh, kjedevokteren, var allerede en sadist før forbannelsen tok ham. Etterpå hadde han rett og slett et mye større område å samle sjeler i, slik han en gang samlet smerte. Hecarim, krigens skygge, rir i spissen for et spøkelsesaktig kavaleriangrep som aldri tar slutt. Det trenger ikke ta slutt, for konflikten det var en del av hadde mistet sin mening lenge før kampene stoppet.

Noen av dem som ble fanget i tåken nektet å gi seg. Senna, forløseren, utholdt århundrer forseglet inne i en lykt og smidde deretter denne angsten til et blad rettet mot tåken, og valgte å motstå fremfor å blekne bort. Yorick, sjelehyrdens, befaler ikke de døde; han ser etter dem, og betrakter øyenes utallige lik som et ansvar mer enn en forsyning. Maokai, den forvridde treanten, motsetter seg den samme tåken med røtter i stedet for stål, og nærer et nag som er eldre enn de fleste av øyenes nyere ånder.

Selv de mindre og merkeligere skikkelsene her deler den samme sta nekten til å forbli ferdige. Gwen ble sydd inn i noe nytt i stedet for å bli latt til forråtnelse. Karthus blir høyere og høyere etter hvert som tåken sliter bort mer av ham. Kalista finnes for å gjøre opp for eder de levende brøt, og krever inn ett svik om gangen. Elise, Edderkoppedronningen, valgte sin egen forvandling i stedet for å få den påtvunget, og det gjør henne til en av de få tingene i dette øyriket som ser mer ut som et valg enn en konsekvens.

Ingenting som utspiller seg på disse øyene tar virkelig slutt. Det tar bare en ny form og fortsetter. Det som begynte som et kongedømme, deretter ble en tragedie og så en forbannelse, er nå bare et sted, og de som driver i land her slutter som regel å lure på hvilken av de tre det egentlig er.