Karthus

Det siste de fleste hører før Karthus ankommer, er en sang, hvis de i det hele tatt hører noe.

Han er en udød ånd fra Shadow Isles. Der de levende grøsser ved tanken på å vare evig som noe verken levende eller egentlig død, Karthus ser bare det vakre. Han ser ikke udødhet som en forbannelse å flykte fra, men som en tilstand verdt å omfavne, og hver gang han går blant dødelige, prøver han å overbevise dem om det, vanligvis ved å etterlate lik i kjølvannet.

Andre vandrere i Shadow Isles, Kalista inkludert, forfølger sine egne dystre mål gjennom den samme tåken. Karthus bryr han seg mindre om hevn enn om ritual. Han opptrer mindre som en jeger og mer som en misjonær, og sprer sin idé om dødens glede til hvem som helst som tilfeldigvis er nær nok til å høre det.

Døden bremser ham ikke. Death Defied, hans passive evne, holder besvergelsene hans tilgjengelige en kort stund etter at han er drept, noe som passer for en ånd som aldri har sett på døden som målstreken. Lay Waste slår et område med skade som bygger seg opp over tid og treffer hardest mot mål som står alene. Wall of Pain reduserer bevegelseshastighet og magisk motstand for enhver fiende som går gjennom den. Defile tapper energi fra nærliggende fiender og fyller opp sin egen mana. Hans ultimate, Requiem, krever tre sekunders kanalisering før den treffer alle fiendtlige helter på kartet samtidig, en passende storslått avslutning for noen som sjelden har brydd seg om grensene for én kamp, eller ett liv.

Han er en mage begrenset til mid lane, og som nesten alle andre casters i Runeterra er han avhengig av mana, noe som får resten av kitet hans til å virke enda merkeligere. Det som mest definerer ham som spellcaster, er at han fortsetter å kjempe etter at han er drept i kampen. Selv sangen hans, som de som har hørt den sjelden nevner, ser ut til å bety mindre for ham enn stillheten som følger.