Locke

Corvin Locke valgte ikke eksorsisme av egen fri vilje så mye som han fikk det overlevert. Han ble oppdratt av demacianske okkultister som verdsatte hemmelighold og unnskyldte sin egen oppførsel, og som barn så han voksne bedra andre om det onde de sverget at de bekjempet for allmennhetens beste. Å forlate det hjemmet slo ikke av instinktet hans for å oppdage skjult forråtnelse. Fra de årene trakk han en urovekkende lærdom: demoner skaper ikke det verste i mennesker, de lever rett og slett på det som allerede råtner innvendig.

Locke møter denne overbevisningen med et enkelt, gjentatt svar: dra forråtnelsen ut i det åpne, sjel for sjel, slik at verden blir litt mer sannferdig enten den ber om det eller ikke. Han forfølger dette med verktøy laget for direkte konfrontasjon snarere enn finesse.

• Sølvstaken — hans slag treffer hardere mot fiender som allerede er nær døden, og han foretrekker konstant press fremfor tålmodighet.
• Rituelle spiker — hans kastede Sjelespiker merker mål som han senere kan fortære for ekstra skade.
• Sjelstenning — en smertefull økning i angrepshastighet og bevegelseshastighet som tapper helsen hans i starten og gradvis gjenoppretter en del av den.
• Askeforfølgelse — en dash smeltet sammen med en teleportering, som lar ham lukke avstanden før noen rekker å forberede seg.
• Skjærsilden — en bindende relikvie som kan henrette svekkede fiender direkte og blir sterkere for hver champion den fengsler.

Han svarer ikke lenger til noen enkelt nasjon, men streifer fritt rundt i Runeterra i stort i stedet for kongeriket som fostret ham og løy for ham i samme åndedrag. Andre drivere tjener heller ingen krone, fra Aatrox til Bard, hver av dem frigjort fra enhver trones befaling. For Locke, er det selve avstanden som betyr noe: jo lenger han rir fra Demacia s versjon av hendelsene, desto tydeligere avslører hans egne forbudte ritualer seg. Det er en ensom tilværelse, likevel Locke ser ut til å ha akseptert avtalen.