Maokai

Maokai var en gang en mild tilstedeværelse. Før Shadow Isles kollapset, var han en naturånd som bare ba om å få stå rotfestet der han sto, fri fra det raseri som nå former nesten alt han gjør. Den ømheten han hadde igjen, overlevde heller ikke forandringen. En magisk katastrofe gjorde slutt på den fredelige tilværelsen, og det var bare Livets vann som sivet inn i kjerneveden hans som hindret ham i å dø med den. Han overlevde, men ikke som vesenet han hadde vært.

I hans sted reiste det seg en massiv trestamme låst i en permanent konflikt med det forvandlede landet rundt ham. Bramble Smash og Sapling Toss lar ham forme bakken og straffe fiender som gjemmer seg i kratt for lenge. Twisted Advance bærer ham fremover utilgjengelig før han fester offeret sitt på plass, og Nature’s Grasp, hans ultimate, slynger en enorm vegg av torner over slagmarken som få klarer å løpe fra. Hans passiv, Sap Magic, gjenoppretter helsen hans gjennom grunnangrep hver gang en nærliggende besvergelse treffer, noe som passer for et vesen hvis andre liv er brukt på å kjempe tilbake det udødeligheten stadig prøver å gripe. Enten han er toppbane eller støtte, tar han den posisjonen kampen mest trenger å sperre av. Å gjenskape Shadow Isles til noe som ligner dens tidligere prakt er hans sanne mål; foreløpig er det å stå imot monstre som Hecarim det som opptar de fleste av dagene hans.

Maokai gjør ingen forsøk på å pynte noe av dette som fredelig. Han vurderer fremgangen sin ikke etter perioder med stillhet, men etter hvor lite av Den svarte tåkens grep som overlever hver kamp, én forvridd rot om gangen. Arbeidet er sakte og slitende, og han har akseptert det tempoet. Andre Shadow Isles drivere som Gwen kom ut av den samme katastrofen i enda merkeligere former, men få deler Maokai s eksakte blanding av sorg og ubøyelig plikt.