Voktere av kløften
Ionisk magi var aldri bare et spørsmål om å kaste trylleformler. Den flyter over en porøs grense mellom den materielle verdenen og åndeverdenen, og noen må holde den grensen lappet. Kinkou Order tar på seg den jobben i det stille, og arbeider i bakgrunnen for å hindre at kløften mellom de to verdenene utvider seg utover skadene århundrer med kamp allerede har gjort. Medlemmene skylder lojalitet til selve balansen, ikke til noen bestemt landsby, tempel eller hersker som hevder autoritet.
Denne plikten setter ordenen mot nesten alle, også ionierne. Balanse og fred er ikke det samme, og en gruppe som er forpliktet til å holde likevekt, kan ikke bare ta side når en strid truer med å velte alt, selv om det å velge side ville vært lettere og gitt flere allierte.
Et hjemland der balansen er vanskelig å holde
Ionia sine mestere illustrerer både hvorfor den balansen er viktig og hvorfor den så ofte glir ut. Karma, den opplyste, og Hwei, den synske, bærer indre klarhet på to ulike måter: hun er rolig og styrende, mens han fortsatt sliter med prisen sine egne visjoner har krevd. Kayn, skyggeskjæreren, viser ordenens sentrale fare tydeligst: et våpen som krever tilbakeholdenhet og kan fortære bæreren etter ett overilt valg.
Lee Sin, den blinde munken, og Irelia, bladdanseren, kjemper med en disiplin som er like mye åndelig som krigersk. Akali, den useriøse snikmorderen, viser den motsatte veien, der disiplin svarer til personlig samvittighet i stedet for en ordens vedtekter. Selv Kennen, stormens hjerte, henter kraft fra en ånds raseri, og nettopp slik sameksistens mellom ånder og dødelige er det Kinkou finnes for å beskytte.
I et land som er så åndelig ustabilt, er det ikke egentlig en strategisk preferanse å følge med fra skyggene i stedet for å herske fra en trone. Det er den eneste holdningen som er stabil nok til å vare.