Den Solari drev ut månens tro, men de klarte aldri å utslette den. Lunari holdt sin eldgamle kraft brennende lenge etter at Mount Targon s soltilbedere stemplet det som fordervelse. Den overlevde i skjul i stedet for i templer, overlevert av folk med god grunn til å tie om det de fortsatt holdt hellig og forsiktige med hvem de betrodde det til.
Diana er den sterkeste lenken mellom den skjulte troen og nåtiden. Merket Scorn of the Moon fra fødselen av den samme ordenen som kanskje en gang ville kalt henne en søster, behandler hun Lunari s lidelse som sin egen historie snarere enn en fjern legende. Hennes pågående trass hindrer den gamle troen i å forsvinne helt, selv om hun aldri møter noen andre som fortsatt deler den.
Aphelios, kjent som Weapon of the Faithful, gjenspeiler en hengivenhet som passer en religion som overlever under jorden mye bedre enn en som er modig nok til å tilbe åpent. Solari har Leona, en mester formet for å bære deres doktrine ut i offentligheten. Lunari har ingen sammenlignbar skikkelse i full åpenhet, bare subtilere tegn og eldre navn som aldri helt forsvant fra fjellet.
De gjenværende mesterne i Targon står utenfor denne spesielle kampen, kosmiske i skala snarere enn partiske i lojalitet. Aurelion Sol forfølger ambisjoner som er eldre enn bruddet mellom sol og måne, og Soraka, Starchild, helbreder den som trenger det, uansett hvilken tro de vokste opp med og hvilken side av fjellet de støtter. Deres upartiskhet gjør kontrasten skarpere: selv på en topp fylt av kosmisk makt overlever rommet for å følge månen åpent stort sett i minnet, og i de få, Diana blant dem, som er klare til å kjempe for mer. Lunari har mistet templene sine og sin offentlige tilbedelse, men de har holdt det gående ved rett og slett å nekte å forsvinne, generasjon etter generasjon, uansett hvor bestemt Solari antok at saken var avgjort.