Targon

Mange klatrer opp på denne toppen for mer enn høyden. Det som trekker dem tilbake, er det som venter på toppen, og det første som ventet der, var en strid om hvilket lys som fortjener ærbødighet.

De som tjener solen

Den Solari holder den høyeste grunnen her. De er en solærbødig orden som ser lys og orden som én ting og betrakter månen som nærmest blasfemi. Leona, den Strålende Morgenrøden, er ordenen i sin reneste form: en kriger innhyllet i solstråling som heller vil holde en posisjon enn jage berømmelse. Pantheon, den Ubrytelige Spydet, lever ut samme tro i hver kamp han går inn i, og velger å vise troen med spydet fremfor å debattere den.

Månen som nektet å forsvinne

Den Lunari ble aldri utslettet, uansett hva Solari hadde til hensikt. Diana, kjent som Månens Forakt, ble utvist av nettopp den ordenen etter å ha avdekket en sannhet den helst ville holdt begravet, og hun fører nå månekraft rett tilbake inn i fjellet som forviste henne. Aphelios, De Troendes Våpen, holder den skjulte hengivenheten levende med nesten ingen ord, og lar søsteren sin uttrykke en tro han ikke lenger kan si høyt selv.

Utenfor begge fraksjonene utøver eldre og merkeligere krefter fortsatt makt over fjellet. Aurelion Sol, stjernesmeden, formet en gang stjerner helt til noe kuttet ambisjonene hans ned til fjellets skala, en kosmisk kraft som de menneskelige fraksjonene knapt legger merke til. Zoe, Skumringens Aspekt, og Soraka, stjernebarnet, bærer hver på bruddstykker av den kosmiske ordenen i mykere, mer umiddelbare former: den ene behandler fjellets kraft som en lek, den andre gir bort sin til folk som aldri vil forstå hva den kostet henne. Taric, Valorans skjold, tilhører ingen av fraksjonene og tjener bare idéen om beskyttelse der den trengs. Hver av dem bærer fjellets kraft på sin egen måte: som lys, hevn, smieild, lek, en gjeld som betales, eller en ed som holdes lenge etter at noen var igjen til å håndheve den. Ingen av dem ser på toppen som kulisser. For dem alle er klatringen poenget, ikke utsikten fra toppen.