Shurima

Imperiet har vært borte så lenge at de døde burde ha funnet ro nå, men de baner seg stadig vei opp til overflaten hver gang sanddynene forflytter seg.

Under sanden

Ingen husker lenger tydelig imperiets siste dager. Hovedstaden forsvant under sanden, og de overlevende spredte seg utover ørkenen de en gang kalte hjem. Amumu, den triste mumien, streifer fortsatt rundt i de sanddynene, en ensom skikkelse som legemliggjør tapet. Forbannelsen over ham var fallet som forårsaket, selv om han aldri ble ødelagt av det. Renekton, the Butcher of the Sands, og Nasus, sandens kurator, delte en gang jobben med å vokte imperiets minne. Så ble noe til Renekton til et monster, og Nasus ble latt alene for å hindre at det som var igjen, falt fra hverandre.

Det som våkner under den

Azir, Sandenes keiser, viser at imperiet aldri helt døde. Han kravlet opp av sin egen grav for å gjøre krav på en trone som teknisk sett har vært borte i århundrer. Xerath, den oppstigne magusen, jaktet på en lignende type makt og betalte langt dyrere for det. Han er nå lite mer enn rasende, levende energi som knapt har noen form i det hele tatt. Skarner, den urgamle herskeren, er eldre enn imperiets folk. Denne krystallinske vokteren sov gjennom både oppgangen og sammenbruddet av sivilisasjonen deres, og uroen forstyrret knapt hvilen hans.

Ikke alle der ute er fastlåst i fortiden. Taliyah, steinveveren, streifer rundt i ruinene med sine egne grunner i nåtiden, og finner fortsatt ut hva hun kan gjøre med selve jorden. Sivir, krigshertuginnen, ser på gamle graver mest som en måte å tjene penger på. K’Sante og Naafiri er knyttet til ørkenens levende byer og krigsbander i stedet for de begravde, noe som viser at imperiets historie ikke bare skrives av det som kryper opp av sanden.

Selv ørkenens tidvoktere kan ikke bli enige om hvilken æra de er i. Zilean, kronovokteren, ble så oppslukt av studiet av tid at han mistet oversikten over hvilket århundre han var i. Nå driver han mellom imperiets fortid og nåtid og slår seg aldri til ro i noen av dem. Rammus, beltedyret, er langt eldre enn de fleste forklaringene som er gitt om ham. Han blir liggende sammenrullet under sanden og venter slik imperiets andre hemmeligheter gjør. Om reisende drar derfra med ørkenen som en ruin, en advarsel eller et kongerike som fortsatt skylder sin trone, avhenger ofte av hvilken av disse skikkelsene de tilfeldigvis møter først.