The Void

The Void grunnlegger ikke imperier. Den sluker dem som allerede står. Forbi virkelighetens ytterkanter siver denne glupske tomheten inn i Runeterra gjennom rifter etterlatt av uforsiktig magi, og uansett hva som kryper ut, er det bygget for å utslette, aldri for å styre. Ingenting i det ligner et maktsete, en fortid verdt å gjenfortelle, eller noe ønske om å oppnå noen av delene.

Skapningene faller i løse grupper, og hver viser en ulik måte å utslette på:

• Jegere formet for den dødelige verden — Kha’Zix, Tomrommets Hjemsøker, og Rek’Sai, Void Burrower, lusker og lærer med en presisjon som gjør hver slakt om til grunnlag for den neste, og blir dødeligere jo lenger de holder ut.
• Rå størrelse med et gapende gap — Cho’Gath, Terror of the Void, og Kog’Maw, the Mouth of the Abyss, flår Void s mål helt ned til sin bare form: endeløs fortæring uten noe klart tak.
• Sinn som observerer før de fester — Vel’Koz, Eye of the Void, og Malzahar, Prophet of the Void, betrakter Runeterra som et eksemplar å registrere og et evangelium å forkynne, og viser en tålmodighet blind hunger sjelden har.
• De som er tatt av Void innenfra — Kai’Sa, Datteren av de Void, og Kassadin, Void Walker, gikk hver inn som vanlige mennesker og kom ut forandret, bærende på dens innflytelse på måter ingen av dem har klart å riste av seg, uansett hvor langt de vandrer fra stedet det begynte.

Over alle dem hersker Bel’Veth, Empress of the Void, hvis fremvekst samlet disse spredte appetittene til noe nærmere en enkelt samlet vilje. Tidligere invasjoner så ut som isolerte sår i virkeligheten; hennes eksistens antyder at Void kan sikte like godt som den kan hungre, og det endrer hvordan hver tidligere invasjon bør leses.

Det er ingen forhandling med den. Andre fraksjoner og nasjoner over hele Runeterra kan overtales, håndteres eller slites ned til en stillstand. The Void tillater ingen av disse veiene, bare det samme resultatet som gjentar seg hvor den enn finner en åpning, og den vil vente på en ny sjanse hvis første forsøk mislykkes.