Noen farer vokser utover det noe enkelt kongerike kan stille opp med, og Den svarte tåken hører til den kategorien. Derfor er Sentinels of Light kom sammen: de henter medlemmer fra hele Runeterra snarere enn en enkelt nasjon, i overbevisningen om at undergang krever motstand som ikke kjenner grenser. En respons så spredt kunne aldri ha blitt koordinert av én krone, og ingen krone forsøkte det.
Gruppens sammensetning stemmer ofte overens med karakterer som allerede opererte utenfor enhver fast lojalitet, folk som ikke tenkte to ganger på å tre inn i en fremmed manns land for å møte noen andres monster:
- Lucian, Renseren, hvis tittel nesten leses som en misjonserklæring for saken, og hvis jakt begynte lenge før gruppen fantes.
- Jax, Stormester i våpen, en kriger som lenge har vært vant til å møte trusler som er for gamle og for merkelige til at vanlige soldater tar dem på alvor.
- Bard, den vandrende omsorgspersonen, hvis bekymringer aldri respekterte noen enkelt nasjons grenser, siden kosmiske oppdrag alltid kom foran kartet til ethvert kongedømme.
Mørket Vokterne står imot avler også sine egne tilhengere. Mordekaiser, den jernkledde gjenferden, Aatrox, Darkin-klingen, og Nocturne, det evige marerittet, legemliggjør hver for seg den eldgamle, snikende fiendtligheten som gjør en tverr-Runeterra nødvendig respons. Dette er krefter som er gamle og sultne nok til at ingen grense noen gang ville kunne holde dem tilbake heller.
Mellom disse ytterpunktene fungerer Vokterne mindre som en konvensjonell orden og mer som et konstant svar på et konstant problem. Der ruin sprer seg neste gang, vil folk allerede være klare til å tre inn i ukjent land for å møte den, invitert eller ikke av dem som styrer det området. I den forstand betyr medlemskap mindre enn villighet, og villighet er det ene gruppen aldri måtte forhandle om ved sin grunnleggelse.